Lao Cai

Fra overst pa trappa utenfor det vietnamesiske imigrasjonskontoret ser ei dame i med en sykkel. Hun har mork bukse, hvit bluse og en strahatt som er mer kjegleformet enn de jeg sa i Kina. Sykkelen hun skyver pa har en enorm kurv hengende pa hver side. Kurvene er sa store, at for i det hele tatt a fa manuvrert sykkelen, er det montert en stang fra styret og en meter ut til hoyre. Sykkelen har ikke noe kjede, men kurvene er sa store at det uansett er umulig a sykle pa sykkelen. Ramma er forsterket med pasveiste armeringsjern. Damen gar motsatt vei av meg; hun skal til Kina. Antagelig for forsoke a selge det hun har i kurvene. Sa kanskje derfor var det ingen i imigrasjonskontrollen som stusset over at visumet mitt sier at ogsa jeg er forretningsmann.

Vietnameserne ser annerledes ut enn kineserne. De er enda kortere. Ansiktene har markerte trekk - ikke sa runde som i Kina. Og der kineserne ga opp forsoket pa a fa gredd sveis i det strie haret, har de vietnamesiske mennene lykkes. Langs en alle som er pyntet med rode flagg med hammer og sigd ser jeg tre damer pa en motorsykkel. De to bakerste sitter med begge beina pa samme side. De har munnbind og har haret i en flette som strekker seg fra solhatten og til farlig nar bakhjulet. To gutter passerer i hvite skjorter og rodt halstorkle - den kommunistiske barnemoten er den samme her som ellers. Tre menn med gronne tropehjelmer over morke solbriller henger rundt en motorsykkel. En av dem roper til meg. "Dollar? Madamme Bom Bom? Marihuana?". Velkommen til Vietnam.

En sykkelreparator selger meg en ny slange. Den koster det dobbelte av hva jeg betalte i Kina, men den er ogsa annerledes. Tjukk gra gummi. Ventilen kommer separat. Han klipper den til og bruker bade bein og krokete fingre for a montere ventilen i slangen. Verkstedet holder hus i en flott murbygning. Fire etasjer hoy og tre meter bred. Hele budsjettet til utsmykning er brukt pa forsiden, sa de tre andre fasadene har hverken vinduer eller maling. Til gjengjeld er det mange ornamenter, balkonger og buede smarutede vinder ut mot gata.

"Ah, du snakker kinesisk!?", sier hotellverten begeistret. Endelig kan han praktisere sin kinesisk. Vi har ikke noe alternativ - han snakker ingen europeiske sprak - og min vietnamesisk er null. Tenk det: mandarin er min spraklige redningsplanke! Det er enda mer fantastisk enn at russisk var min eneste livboye da jeg kom til Kina for et ar siden.

Det er slettes ikke sa lett a finne en restaurant i Lao Cai. Jeg finner ingen! Men med morket kommer plastikkstoler og -bord ut pa alle fortau og vips: restauranter! De serverer kaffe - ordentlig kaffe! Og brod! Riktignok bare baguetter, men de er bakt og stekt. Det har jeg ikke smakt siste aret. I banken far jeg vekslet mine siste kinesiske yuan. Damen bak skranken rekker meg en bunke plastikksedler. Kvitteringen viser at bunken er noe over fem millioner Dong. Enda mer forvirrende er det a bruke pengene. "Betalte jeg ikke tre tusen for en Cola i byen?", tenker jeg etter a ha lagt ut ti tusen for en flaske vann. Kanskje jeg sa veldig torst ut?

Pa veien ut av byen star to menn og stikker noen kjepper ned i den dype rennesteinen. Der har de fanget en meter lang slange. Han ene stikker kjeppen igjennom hodet pa slangen, men den bukter og vrir seg. Den andre mannen kaster en tung stein mot slangen. Den kommer seg los fra kjeppen og hugger rundt seg, men det er ikke sa lett for ryggragen er brukket like ved hodet. Mennene kaster flere steiner mot slangen. Den er seiglivet, og roret pa seg etter hver stein som treffer. Etter at den har ligget stille noen minutter, tar den ene mannen tak i slangen. Forst i halen og deretter rundt hodet. Den er nok dod, men for sikkerhets skyld tvinner han en hyssing rundt hodet pa slangen. "Vil du spise den?", antar jeg at han spor, for han peker pa munnen sin. "Eh ... nei takk!". "Da tar jeg den!", sier en annen mann som har kommet til. Han smiler blid og fornoyd inne i hjemlen sin, for han setter seg pa motorsykkelen og drar hjem til middag.

Ei ung jente sykler foran meg pa veien. "Best a passere henne litt raskt", tenker jeg. Kinesiske smajenter kunne bli ganske skremt nar en harete og bleik mann plutselig dukket opp. "Vent pa meg!", tror jeg hun roper nar jeg har passert henne, for hun setter opp farten. "Sapa?", spor hun. "Ja, jeg skal til Sapa". "Sapa! Sapa! Sapa!", sier hun og rekker ut handen sin. Jeg griper den og trekker henne opp bakken. Vietnam er savisst ikke Kina.